bare min

Jeg husker godt den dagen jeg ble fridd til for første gang. Jeg var 13 år og…”ukysset!”

Jeg husker fortsatt første møtet. Jeg og min venninne var på en type messe. En idrettshall hvor alle butikkene, med litt kroner i kassa, var representert med hver sin bod. En STOR begivenhet for oss som var/er født på steder “der ingen skulle tru at nokon kunne bu!”

Jeg og min venninne ruslet rundt mellom alle bodene da jeg la merke til han. Han var mørk i huden, han var på min høyde…og innmari kjekk. Han så overhode ikke ut som de kvisete og pubertale guttene på min alder!

Dag to av messen gjorde han, det jeg i dag omtaler som, sitt innrykk…og jeg var solgt. Jeg var dypt forelsket i denne eksotiske gutten, og da han ba meg med hjem var jeg ikke vanskelig å be. Jeg ble med han hjem…dum som jeg var!

Jeg husker at vi gikk de 200 meterne fra messen til det huset han leide leilighet i. Jeg husker gangen og trappen opp til 2.etage. Jeg husker sågar da han åpnet døren til et rom…bestående av en seng. Etter det…blankt!

Helgen etter husker jeg derimot veldig godt. Jeg hadde endret syn på denne gutten. For i motsetning til å la meg sjarmere…så løp jeg. Jeg og min venninne løp gate opp og gate ned med en gal man bak oss som ropte “marry me. Yoy have to marry me!”

Første gangen jeg hadde sex var jeg straks 18 år. Vi hadde vært sammen i 1 år…og frem til i dag så har jeg lurt på hvorfor jeg ikke var “jomfru”…til tross for at jeg aldri hadde hatt
sex!

For noen år siden ble jeg oppmerksom på at jeg har en del “sorte hull” når det kommer til oppveksten. De hendelsene jeg har blitt fortalt om, men ikke husker, er primært hendelser hvor jeg i dag kan kjenne på skammen idet jeg blir fortalt. Ydmykende. Et eksempel er den gangen jeg tok med meg søster og bikkja og haiket 15 mil for å feire påske med mamma og pappa hjemme hos et venne-par. Jeg husker alt frem til vi ringte på døren…men etter det, blankt. Jeg har blitt fortalt hva som skjedde den påsken, og idet jeg tenker på dette føler jeg skammen. Jeg føler skammen så voldsomt at jeg forstår hvorfor jeg ikke husker!

Jeg burde ha skjønt det tidligere. Jeg burde ikke ha tenkt at sønnen av et annet venne-par av mamma og pappa var spikke pine gærn idet han for 20 år siden begynte å prate om den gangen vi satt i skogen og gråt idet foreldrene våre holdt et helvete i campingvognen. For saken er den at jeg husker at vi reiste dit. Jeg husker til og med at de begynte å drikke…men etter det, blankt!

Jeg vet ikke hvorfor hendelsen med denne tamilen dukket opp i går…og jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre med det. Og dessuten, hva kan man gjøre med noe man ikke husker? Er det verdt det å få en “forståsegpåer” til å grave…og kan det komme noe godt ut av det?

Da jeg våknet i går hadde jeg sex for første gang da jeg var nærmere 18 år. Vi hadde vært sammen 1 år. I dag er jeg usikker. Hva om? 

Åsså skjedde det igjen…dog i en litt annerledes form enn tidligere. For i motsetning til å bli beskyldt for å spre fremmedfrykt, ble jeg i dag forespeilet muligheten for at jeg lider av fremmedfrykt. Jeg fikk sågar beskjed om å besøke Wiki for å bli lærd om min tilstand…og som den seriøse meningmotstander jeg jo er, eh….,  så gjorde jeg selvfølgelig det:

Xenofobi (av gresk ξένος (xenos), «fremmed», og φόβος (phobos), «frykt»), eller fremmedfrykt, er betegnelsen på angst eller fobi for alt som er fremmed, utenlandsk eller annerledes enn det kjente.^[1]

“Xenofobi blir ofte brukt for å beskrive en frykt eller et fremmedhat mot det ukjente. Visse former for rasisme kan ha sitt utspring i fremmedfrykt. Denne frykten bunner ut i at elementene, mennesker, steder og skikker, innehar ukjente verdier som man har vanskelig for å forholde seg til. I så måte kan kjønnsdiskriminering ikke nødvendigvis betegnes som fremmedfrykt i en generell forstand, selv om enkeltmennesker kan ha reaksjoner overfor den andre gruppe utover hva det som er forventet av følelsesmessige eller institusjonaliserte reaksjoner.

Fremmedfrykt kan benyttes som beskrivelse av diagnostisert sykdom, men kan også benyttes som nedsettende betydning. Ordet har versert i både norske og utenlandske medier i debatten om den nye internasjonale politikken, der særlig USA har blitt kritisert. Argumentet kan knyttes opp til en fremvist større velvilje til å benytte fysisk makt enn å moderere egne verdier.”

Det er delte meninger rundt det om andre lands flagg har noe å gjøre i barnetoget  på 17 mai. I 2008, da dette bare var et forslag/krav, svarte så mange som 2 av 3 at utenlandske flagg IKKE har noe å gjøre i barnetoget på Norges nasjonaldag.   Det var sågar protester  mot dette forslaget/kravet. Ok. Det meste foregikk på nettet, men en protest er en protest! I dag derimot må du lete for å finne noe negativt nedskrevet rundt det faktum at barnetoget ikke ser ut som annet enn et smalt og veeeeldig langt lappeteppe. At det er et  lappeteppe er jo ikke så rart med tanke på at Norge er representert med mennesker fra 217 ulike land…inkl Norge. Med andre ord…vi synger “det er Norge i rødt, hvitt og blått”, men idet vi kikker oss rundt på en sådan dag blir man regelrett svimmel!

Det er 365 dager i året…men bare en dag er forbeholdt feiringen av grunnloven. NORGES grunnlov. Ikke Sveriges, ikke Polens, ikke Danmarks…og ikke Iraks grunnlov. De har sine egne dager der de heiser SITT flagg. Denne ene dagen lar man enten være å heise flagg…eller heiser det NORSKE flagg. Men det er nå min mening!

Når det kommer til innledningen min. I dag havnet jeg i en liten diskusjon på fjøsboka rundt min/vår motvilje mot andre lands flagg i lappeteppet…og jeg fikk dernest slengt etter meg at jeg lider av fremmedfrykt. Ok. Nå hadde jeg faktisk skrevet en linje eller to rundt det at jeg missliker at våre tradisjoner, våre typete tradisjoner, blir enten utvasket eller borte…men det forandrer svært lite når det kommer til den fremmedfrykt-delen. At jeg vil holde på de norske tradisjonene vil ikke si det samme som at jeg ikke ønsker nye velkommen i takt med antallet nasjoner som blir representert i Norge. Tvert i mot. Jeg tar meg gjerne en fest jeg…både på Thailandske, polske, Iranske og Irakiske festdager. Skulle da faen meg bare mangle! 

Jeg var 18 år da rettsaken mot han som drepte mamma pågikk. Jeg fikk ikke lov til å være observatør før etter at jeg hadde avlagt vitnesbyrd, så mitt første møte med han etter at han hadde drept mamma var i “vitneboksen”!

Det var ingen som hadde brifet meg på hvordan dette skulle foregå, ergo, jeg var overhode ikke forberedt på å ha han i øyekroken konstant. Jeg var ikke redd han, og det til tross for at han hadde truet med å drepe både meg, søster, pappa og mamma…men det er noe med det å stå så nær han som la hendene rundt din mammas hals og drepte henne. En uhyggelig følelse!

Når det kommer til avstanden så vil jeg ikke tippe ut over at idet jeg hadde lent meg litt til siden, samt strekt ut armen, så hadde jeg kunnet berørt han. Og som ikke det var nok, underveis i mitt vitnesbyrd så avbrøt han meg ved flere anledninger for å regelrett rette på meg. Og INGEN stoppet han. I ettertid har jeg jo forstått at dette var en bevisst handling fra hans side med den hensikt å sette meg ut…og beklageligvis så klarte han det!

Etter at jeg hadde vitnet kunne jeg sitte og observere resten av rettegangen sammen med mine tanter, og det var etter den dagen det regelrett brast for meg/oss. Mine tanter, mammas søstre, som til nå bare hadde sett hans rygg, følte behov for å se han inn i øynene., og da retten var oppløst gikk vi alle og stilte oss på på utsiden av utgangsdører. Idet han kom gående ned trappen, med et hånlig smil rundt munnen, brast det egentlig for oss alle. Jeg og søster, som hadde sittet på venterommet hele dagen, endte da med å rope etter han “Du din jævel. Du drepte mamman vår!” Det er mye jeg skammer meg over når det kommer til ting jeg har gjort, men jeg kan med 100% sikkerhet si at dette IKKE er en av dem!

Neste dag i retten startet med at jeg/vi ble irettesatt, men dommeren sa vel egentlig at hun kunne forstå at følelsene kunne løpe løpsk i en slik situasjon. Men hun presiserte at det ikke måtte skje igjen!

I dag kastet en gutt, ikke mye eldre enn det jeg var, en sko etter Breivik samtidig som han ropte «You killed my brother. Go to hell! Go to hell»…og jeg skjønner han jævlig godt. Ikke bare skjønner jeg han, men jeg applauderer han…ikke ulikt mange av ofrene som observerte dette. Og etterlatte ER offer de også. Det er ikke til å komme unna. Og når jeg tenker meg om så angrer jeg på at jeg ikke gjorde det samme. Jeg skulle faen meg tatt av meg skoen og klasket den i hodet på han som tok fra oss mamman vår!

Hayder Mustafa Qasim…jeg applauderer deg for at du gjorde det ingen andre hadde mot til. Skulle bare ønske du hadde hatt en tyngre sko…og at du hadde truffet han så godt at han aldri hadde kunnet åpne kjeften igjen! 

Sitter her for meg selv og leter. Vrenger mitt indre i håp om å finne en bedre følelse. En god følelse. En slik en som enten gjør meg varm eller glad…eller begge delene. En slik en som jeg aldri vil slippe!

Regnet. Jeg tror jeg er allergisk mot regn. Når jeg lukker øynene så hører jeg regnet som tramper på blekk-taket hjemme. Men jeg blir ikke der. For idet jeg jeg først er der så begynner jeg å vandre. Vandre mellom det som var…og det som er. Og det som er gjør minst like vondt som det som var. Ut av rommet, gjennom en gang…og inn i stua. Der sitter pappa. Pappa er blitt gammel nå. Han var ikke gammel sist jeg så han, men jeg hører det på stemmen hans.

Vi prater ikke så ofte sammen jeg og pappa. Han ringer sjeldnere og sjeldnere, og jeg merker at jeg har begynt å kvie meg for å ringe. Det er fler årsaker til det, men en av årsaken er at han er blitt ekstremt sårbar. Han hikster til i telefonen bare jeg nevner barnebarna og puddeln. Nevner jeg derimot gubben og svigermor blir han kald og avvisende. Så vi ender som regel opp med å prate om biler. Pappa var en gang verkstedmester og kan det meste om biler. Været er vi selvfølgelig innom, men det er jo begrenset hvor mye man kan si om været. “Det vere e det nu ingen som kan rå over!”

En gang for lenge siden var jeg en skikkelig pappajente. Før han ble verkstedmester så kjørte han tankbil, og jeg var ofte med han på jobb. Det var noe av det beste jeg visste. For da fikk jeg alltid banan og smil (sjokolade). Jeg var skikkelig stolt av pappan min. Og i mitt hode fantes ikke den ting som pappa ikke kunne fikse. I tillegg så hadde han et godt humør, og alltid en morsom kommentar på lur. Jeg ler enda når jeg tenker tilbake på noen av historiene hans, og utrykket hans når han fortalte dem. Og det beste av alt, dette utrykket kan jeg fra tid til annen skimte i speilet!

Jeg er glad for at jeg har arvet mer av pappa enn av mamma. Mamma var svak. Hun valgte bort familien sin til fordel for alkoholen. Pappa derimot var den som holdt familien samlet. Å gud så stygg hun var mot pappan min. Ble sammen med andre menn, alkoholiserte lassiser alle som en, og når hun ble sliten eller skambanket så stod pappa alltid med åpne armer og tok henne i mot. Han stelte sågar opp bilen hennes etter at han som endte opp med å drepe henne hadde knust den en gang hun ville reise fra han. Dumsnill kan man vel kalle slikt, men det er vel langt i fra den fulle og hele sannheten. Han hadde nok ikke gjort det hvis han ikke følte at han fikk noe igjen for det selv også!

Jeg lette i dag etter gode tanker, men endte altså opp med dette. Jeg visste at idet jeg “lyttet til regnet på taket” så ville jeg vandre…men jeg gjorde det likevel. Hvorfor gjøre seg selv så vondt?!

Har du hatt en sånn dag? En sånn dag som du vet at du ikke bare har stått opp på feil bein, men regelrett har snublet ut på feil side, og ende, av senga? En sånn dag har jeg i dag!

Dagen i dag startet med at telefonen ringte 10 (TI) minutter før vekkeklokka. Og er det noe alle vet så er det det at de 10 (TI) siste minuttene før den ringer er de viktigste 10 (TI) minuttene i døgnet.

Jeg visste hvem det var som ringte…og jeg NEKTET å stå opp av sengen for å svare. Men tror du hun ga seg med det? NEIDA. For når ingen svarte på hustelefonen så startet hun likegodt med mobiltelefonene. Her skulle ingen muligheter være uprøvd…og det 10 (TI) minutter før vi bruker å stå opp…noe som også HUN vet. Såpass mange ganger har hun overnattet her i løpet av årene!

Jadda. Etter å ha hutet ungene på skolen, tvangsforet bikkja, skumlest alle verdens aviser (eh…) var tiden moden for å trø på seg passende tøy for traskegatelangsturen min. Jeg kikket ut og konstaterte at det var opphold. Joda, jeg hadde sett værmeldingen for i dag, og fått med meg at det skulle bli regn. Men det var ikke før i ettermiddag. Og hvis det er en ting jeg husker at min bestemor var konsekvent på så var det det at middagen skulle spises 1200. Etter 1200 var ETTER MIDDAG!

Jeg vet ikke hvor mange hundre meter jeg kom før jeg forstod at disse som melder været ikke har møtt min bestemor, men det var nok mange hundre meter til at det å snu var utelukket. Fjellvettreglene følger man på fjellet, ikke når man trasker gatelangs rundt Skibevika. Det har ihvertfall ikke jeg lært. Så vi trasket på…puddeln og jeg!

Smådrypp kan få to utganger. Enten så stopper det…eller så får det inn forsterkninger fra vest. Ikke spør meg hvordan det er mulig idet jeg bare har to utganger….men i dag fikk smådryppet hjelp både fra vest, øst, Skottland og Shetland. Det regnet med andre ord både smådjevler og hestekuker. Oj. Nå fikk jeg en sang i hodet. “Nede på bunnen i det mørke hav, sitter en liten djevel og gråter!” Jaja, samme kan det være. Poenget er at jeg ble våt, våt og våt. Og mens jeg gikk der og ble våt, våtere og våtest så hadde jeg gubben på øret. Å ha gubben på øret når jeg trasker er ganske så effektivt har jeg funnet ut. For hvis det er noen som vet å irritere meg så er det nettopp han. Og når jeg blir irritert så går jeg fort, ergo, mannen min er god for forbrenninga. Og i dag var selvfølgelig intet unntak. For når jeg, i et forsøk på å få litt medlidenhet, klaget min nød over å være dryppende våt…ja da måtte han selvfølgelig gjøre et poeng av mine ord. Og hvis det er noe han vet, burde vite i det minste, så er det det at man ikke tirrer på seg en tiger. Da er det kjørt! Men resten av turen gikk i det minste kjapt, så aldri så galt at det ikke er godt for noe!

Sånn resten av dagen har jeg egentlig irritert meg over alt. Statusmeldinger på facebook, skrivefeil i statusmeldinger på facebook, Mette Hanekamhaug, de som kommenterer Mette Hanekamhaug, gubben som sier ja og ha uten å ha fått med seg hva jeg sier, bikkja som bjeffer hver gang husspøke tar seg en tur, naboen som går for tungt, kjøleskapet som durer…og det faktum at jeg har venner som gang på gang skal oppheve seg selv ved å fortelle meg at det jeg gjør er bra…men ikke bra nok. DET er noe av det verste jeg vet, og når det skjer så reagerer jeg resolutt med å reise bust. Men når alt kommer til alt så er det nok det som irriterer meg mest. At jeg ikke er et større menneske enn at jeg reiser bust over bagateller!

Det er kveld nå i følge min bestemor, og om ikke mange timene skal jeg sove. Og hvis noen så mye som prøver å ringe i morgen tidlig før jeg er stått opp, klokkeslett ikke viktig da guttungen er bortreist, så skal jeg Gane. Og tro meg, hvis du ikke har vært plaget med vorter før så kommer du til å bli det da!!!

Senkveld i kveld. Alexandra Joner. Husker henne da hun var deltaker i Dansefeber. På den tiden så hun sunn ut. Former, noe som jo er rimelig naturlig hos oss jenter, hadde hun. I dag ser hun ikke ut som noe annet en farget barbie-dukke. Musklene en danser er utstyrt med er borte, og igjen fremstår hun som ikke annet enn en skygge av seg selv!

Hanne Sørvåg. Da hun startet som mentor i The voice hadde hun former. Hun så sunn ut, og jeg tenkte for meg selv at hun var et fantastisk forbilde for de som ikke vil, eller makter, å komme ned i size zero. Men det var før. Nå er hun presis som alle andre som kommer i rampelyset. Tynn. Og for å toppe det hele så kastet hun like godt klærne i et manneblad for å vise frem sin nye kropp!

Jennifer Hudson. Da hun deltok i American Idol, og senere fikk en av hovedrollene i Dreamgirls, var hun frodig. Hun stod også frem i media og erklærte at hun var mot dette slankehysteriet som eksisterer i den bransjen. I dag må du vite hvem hun er for å kjenne henne igjen. Halve Jennifer er borte!

Personlig så driter jeg i om folk slanker seg inn til beinet. Selvfølgelig synes jeg det er trist å tenke på hvor vondt de har det, og tro meg…det har de, men det er ingenting jeg kan si eller gjøre for å få dem på bedre tanker. Det jeg stiller spørsmålstegn ved er årsaken til at disse i utgangspunktet vakre kvinnene føler at de MÅ slanke seg bort idet de slår gjennom. For det hersker jo ikke tvil om at de føler et press på seg til å “passe inn” i de rette miljøene “In the world of the skinny and the rich.”

Er det ikke på tide å si i fra at vi ønsker sunne og friske forbilder for barna våre? Er det ikke VI som bestemmer hvem som skal promoteres via tv-ruta vår? Og kanskje, men bare kanskje, så vil denne særdeles usunne, og farlige, trenden snu? 

Jeg grøsser ved tanken. Om bare få måneder flytter jentungen ut. Ut av huset, ut av kommunen…ja til og med ut av fylket flytter hun. En ganske så omfattende jobb å få fylket til å betale de kronene det koster for en skoleplass i nabofylket, men med en så bestemt mini-Bambi så skjønte de vel at de ikke hadde noe annet valg. For mini-bambi har jobbet seg gjennom hele ungdomsskolen med et snitt på 5 med et eneste mål…nemlig å kunne flytte tilbake til Telemark etter endt grunnskole. Og da var det ikke snakk om å bli her, og det til tross for at det fra høsten av blir idrettsfag-linje her i byen…på flunka ny skole. Og når det er sagt…det er just pga karakterene at fylket ønsker å betale for denne “gjesteplassen”. Uten at jeg vet det for sikkert så tenker jeg at de ser på det som en investering. Det hadde jo vært både synd og skam hvis en med hennes evner ble stående uten skoleplass….til tross for at det i bunn og grunn hadde vært hennes eget valg. Og som alle vet, et friår etter endt grunnskole funker dårlig. Veldig mange kommer aldri i gang med utdannelse etter det året!

Nå er ikke guttungen så gammel at har har startet å tenke på utdannelse riktig enda, men det er et stort skritt han også skal ta til høsten. Han skal nemlig starte på ungdomsskolen. Språkfag er valgt, spansk, og han har så smått begynt å venne seg til tanken at han kommer til å gå fra høyeste klasse…til laveste. Litt skremmende…men også veldig spennende!

Guttungen fylte 13 år i forrige uke, og dagen ble feiret med blant annet en tur i banken. Konto skulle åpnes, med tilhørende Visa-kort. Skal jo på skoletur til Danmark i neste uke, og da gjelder det jo å ha orden i sysakene. Men sånn egentlig så er jo 13 bare et tall. Joda, han gikk fra barn til ungdom sånn klokken 0000, men forandringene hadde nok kommet før eller siden…uavhengig av det tallet. Og det er her det kommer. Min lille pompelompin er plutselig blitt ekstremt opptatt av å ha penger på kontantkortet sitt, og når han ikke sitter inne med den ved sin side så sykler han rundt på jentene. Har knapt sett han denne uken. Rommet hans er ryddig til enhver tid, og når han kommer hjem så stiller han skoene sine pent opp i skohyllen. Hvem er dette….og hvem har tatt min sønn?!

Joda. En eller annen gang måtte det skje. Jeg vet jo det. Tiden står jo ikke stille, men dog….at det skulle skje før JEG var klar trodde jeg ikke. For hva i alle dager skal jeg ta meg til fremover? Jeg er jo for svarte en småbarnsmor…med alt det det innebærer. Tenåringsmor til to selvhjulpne ungdommer? Nei dette vet jeg ikke om jeg vil! 

Med en slik overskrift vil vel de fleste tro at det handler om vektnedgang. Så kalt “positiv” sutring. Og det er jo på en måte riktig…men ikke helt!

Sannheten er at jeg ikke har så mye klær nå. Ikke nødvendigvis fordi jeg er så fattig at jeg ikke har råd til klær. Dessuten, hadde du sett soverommet mitt så hadde du garantert sagt at jeg har altfor mye klær. Og idet du påpeker det så hadde jeg nikket og sagt “ja det stemmer.” Jeg har så mye klær at jeg mistet oversikten for mange år siden allerede. Veldig mye har fortsatt prislappen på.“Så hva er egentlig problemet”…tenker du da. Jo det skal jeg fortelle deg. Jeg er på “mellomvekt!”

Jeg gikk opp et sted mellom 30 og 40 kg da jeg knasket kortison. Hvor stor del jeg kan skylde på Kortisonen i seg selv er jeg usikker på, men i og med at jeg ble psyk av dem så har de likevel hele skylden. Jeg mistet “meg”. Jeg, som alltid har vært ekstremt opptatt av utseendet og vekt, sluttet å bry meg. Av gammel vane dro jeg frem vekten til tider, men da den vippet over 90 sluttet jeg med det. Når det kommer til hår…la meg si det slik. Når folk spør meg i dag hvordan jeg har klart å få så langt å fint hår så kniser jeg litt. For saken er den at årsaken til at jeg har fått så langt hår er at jeg sluttet å bry meg om håret mitt. Jeg bare lot det vokse. Jeg gjorde INGENTING med håret. Da jeg besøkte frisøren i fjor høst var det mange år siden sist. Og til tross for det, jeg merket det knapt på lengden da det slitte var klippet bort. Det er resultatet av å ikke herje med håret. Det blir friskt. Beklageligvis, og heldigvis, så er håret mitt gått fra blondt til knall rødt. For etter at jeg ble frisk, og kikket meg i speilet med friske øyne, så satte jeg meg et mål. Den dagen jeg hadde gått ned 20 kg…ja da skulle jeg farge håret knall rødt. Og for de av dere som har meg på facebook eller twitter, håret mitt har vært rødt en stund allerede nå!

Jeg er ikke en person som liker å gjøre så mye ut av meg selv, og når det kommer til vekten så er det kun de nærmeste av de nærmeste som vet at jeg gikk opp så mange kg…og enda færre som vet at jeg har gått ned snart 25 kg. Og en av grunnene til det er at jeg vil at alle skal huske meg som den slanke jenta med glimt i øyet. Ikke som det jeg var…og til dels er fortsatt. Dog, glimtet er på vei tilbake i takt med at kiloene forsvinner. 8 kg igjen til jeg er på min idealvekt, i følge min fastlege, og det merkes. Klær jeg kjøpte ny for 7 mnd siden er så store i dag at jeg svømmer i dem. Og det til tross for at jeg allerede hadde gått ned mange kg på det tidspunktet. Men det var først da jeg startet med å traske to turer om dagen for snart 7 mnd siden, 1 time morgen og 30 min kveld, at de store forandringene kom.

Når alt kommer til alt er så er faktisk min overskrift en falsk sutreoverskrift. For jeg driter i klærne. Jeg kler meg gjerne i sekker jeg frem til vekten er der jeg trives. Jeg bare fikk et sinnssykt behov for å dele med noen at jeg har gått ned snart 25 kg…og begynner å ligne på meg selv igjen. Og det i seg selv er en jævlig stor bragd skal jeg si deg. Det å se seg selv i speilet!

Until next time…Hang loose!

Jeg er en ganske så fyrrig person. Jeg er nordlending, og same, og kan nok bruse med fjærene ganske så kraftig når de først bruser. Men det hjelper så lite så lenge blodtrykket regelrett har gått i pausemodus. Det er ingenting som engasjerer lengre!

En gang i tiden, for ikke lenge siden, var jeg engasjert i politikk. Men da de rødgrønne vant valget atter en gang i 2009 var det som at luften forsvant ut av meg. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg så valgresultatene, og til tross for at det har gått 2,5 år så sliter jeg fortsatt med å tro det. Men det gjør meg ikke kamplysten. Det gjør meg bare trist. Jeg føler meg langt på vei maktesløs. Og verre blir det idet jeg har innsett at jeg ikke har et bestemt parti å knytte til mitt bryst. For jeg tenker jo at idet man skal fremme et partis politikk så må man klare å forsvare den med rak rygg. Og slik som det er i dag så finnes ikke det partiet…for meg!

FrP er et parti som står mitt hjerte nært. På andre forum har jeg blitt beskyldt for å oppføre meg som en mor idet noen kritiserer partiet…til tross for at jeg er, og har vært, rimelig åpen på at de mistet mitt engasjement under hijab-debatten. DET handlet ene og alene om at jeg regelrett fikk problemer med å se meg selv i øynene i den perioden. For til tross for at jeg er ekstremt kritisk til innvandringspolitikken vi fører i Norge, og da primært behandlingstid og muligheten vi faktisk gir de som kommer hit på falsk grunnlag, så skjønner jeg at Norge er som et paradis å regne. Og hvem vil ikke til paradis? Hadde jeg visst med 100% sikkerhet at jeg kunne leve et bedre liv i et annet land…ja da hadde jeg tatt med meg familien og reist. Og med det i tankene så er det ikke så vanskelig å forstå at mennesker fra land hvor fattigdom og krig/død preger deres hverdag ønsker å skape seg en fremtid i paradis!

AP er et parti som kunne ha fått, og har fått, min stemme. Men som nyliberalist er det vanskelig å stemme på AP i dag. For til tross for at de påstår at de har gitt kommunene mer råderett…så har det sin pris. Og på hvilken måte har denne samhandlingsreformen gavnet oss? Min pappa opplevde å bli kastet ut av sykehuset og hjem dagen etter et ganske så omfattende inngrep. Og til hva? En kommune som ikke har råd til å ansette nok mennesker til å faktisk sjekke opp de som er skrevet ut dagen derpå for å spare penger for sykehuset!!!

Det store spørsmålet er jo om dette kommer til å bli bedre den dagen vi får ny regjering…og til det har jeg ingen svar. For det partiet som opptrer troverdig i dag finnes ikke. Det viser seg gang på gang. Å ramse opp valgflesket fra 2005 og 2009 gidder jeg ikke.  Vi har alle hørt dem!

Politikk? Politikk er for de spesielt interesserte. De må brenne for sitt parti, de må være i stand til å lyve mennesker rett i øynene…og de må slutte å se seg selv inn i øynene!

Jeg befinner meg straks i midten av ”den” måneden…noe som, igjen, medfører at jeg stiller spørsmål rundt hvorfor jeg er den jeg er. Ikke det at det nødvendigvis er noe galt med å være den jeg er. Det har å gjøre med hendelser som har preget meg, og derfor har vært en medvirkende årsak til å forme meg som individ…og da både på godt og vondt! 

Da mamma og pappa giftet seg så fikk de kjøpe en tomt til en veldig billig penge. Som en bryllupsgave…med et lite mellomlegg. Pappa, som er/var en altmuligmann gjorde mye selv, og med hjelp av to lokale snekkere så ble huset, etter mye om og men, innflytningsklart. Jeg var så liten at jeg ikke husker dette, men det var en gang på midten av 70-tallet!

Huset var fint. Ganske så stort vinkelhus, pga tanken på påbygning til generasjonsbolig, og full kjeller under huset. Pappa var rimelig handy, og det tok vel ikke lange tiden før det så ganske så greit ut også rundt huset. Og problemene startet vel egentlig ikke før pappa fant ut at han ville ha et tilbygg over trappa vår. Og min pappa, som alle andre sine pappaer, innbilte seg jo at så lenge man har en tomt, og et hus, så skulle det ikke by på de største problemene å bygge er tak over trappen. Men der tok han feil gitt!

Før jeg fortsetter så er jeg nesten nødt til å føye til hva som fulgte med denne gaven/tomten…mot mellomlegg. Se for deg at du tar av fra en “hovedvei”. På den veien du tar inn på befinner det seg 4 tomter…inkl den pappa kjøpte. På 3 av disse befant det seg hus, og pappa endte da opp med nr 2 i rekken fra “hovedveien”.

I det nederste huset bodde det en gammel mann som aldri gjorde noe ut av seg selv. Huset hans var falleferdig allerede da jeg var liten, og hvis det var noen feider mellom han og andre så var de usynlige for resten av oss! Neste i rekken ble vår, og over der igjen…en småbarnsfamilie. Så langt…helt greit. Men over der igjen bodde naboene fra helvete. Og det verste av alt, jeg overdriver ikke når jeg sier det engang. Og saken er den…dette var foreldrene til mor i hus nr 3…småbarnsforeldrene!

Men tilbake til overbygget over trappen. Da pappa startet å bygge denne så opplevde han noe usedvanlig. Han som gav/solgte oss tomten kom plutselig en dag og erklærte at pappa ikke fikk LOV til å bygge overbygg over trappen. Han sa aldri hvorfor, men idet pappa fikk bevist at han var i sin fulle rett til å bygge…ja da kom det frem. Overbygget over trappen vår medførte at utsikten til “hovedveien” ble innskrenket!

Da pappa bygde huset så bygde han garasje i huset. Men da de fikk flere biler bestemte han seg for å bygge en frittstående garasje…på egen tomt. I utgangspunktet så skulle man tro at det var en enkel jobb…men den gang ei. Pappa måtte, igjen, gjennom en helvetes jobb. Men i motsetning til forrige gang, hvor gamlingen fortalte hvorfor til andre, så sa han det rett opp i trynet på pappa :“Hvorfor skal du ha garasje? Svigersønn har ikke garasje!”

Det var en sti midt mellom huset til “småbarnsfamilien” og gamlingene. Den stien hadde eksistert siden tidenes morgen, og jeg brukte den flittig når jeg skulle besøke ho mor. Jeg husker enda følelsen når jeg hoppet bortover den stien med strikkekurven under armen. En god følelse. Mindre god er den følelsen som kommer når jeg tenker på den dagen pappa ga meg beskjed om å slutte å ta den stien. Årsaken? Jo, gamlingen likte ikke måten jeg hoppet bortetter stien på!

Jeg husker også da jeg stod i yttergangen og overhørte et brak utenfor ytterdøren. Da jeg lukket opp døren så jeg gamlingen spasere litt lengre på veien. Han hadde sparket sykkelen min overende…og spaserte videre som at det var hans rett!

Så langt skal jeg ikke påstå at disse menneskene har vært med på å forme meg som menneske. Men den neste hendelsen jeg husker…helt klart. For det har seg nemlig slik. På en hvilken som helst dag kom jeg hoppende langs “hovedveien”, og idet jeg var nesten fremme ved innkjørselen “from hell” så møter jeg yngstesønnen hos småbarnsforeldrene. Han gråt, og hadde tilsynelatende vondt. Jeg spurte han hvorfor han gråt, men det var ikke noe svar å få ut av han…og han gikk rake veien hjem, med meg bak seg!

Jeg på min side gikk hjem og ante fred og ingen fare, men det tok ikke mange minuttene før det ringte på døra. Det var eldstedatter hos småbarnsfamilien som lurte på hvorfor i helvete jeg hadde sparket lillebroren hans i siden. Da jeg nektet fikk jeg bare beskjed om at “ho bæstemor og han bæstefar har sport han ut, og han sei at du sparka han i sia!”

Løgn, løgn og atter løgn. Ikke ulikt den gangen jeg klippet gressløk på utsiden av huset mitt. Jeg legger fra meg saksen idet jeg går inn på do…og jeg rekker ikke å komme ut engang før et medlem av småbarnsfamilien står på døren og kjefter pga at jeg har klippet av bukseselene til lillegutt!

Dette er 30+år siden, men jeg skal ikke nekte for at jeg tenker på dette fra tid til annen…og undrer på om at disse hendelsene har vært med på å forme meg som menneske. Til tross for at jeg undrer…så vet jeg innerst inne svaret. JA! Disse hendelsene har vært med på å forme meg som menneske. På mange måter var det disse menneske som tok fra meg uskylden. Du vet, den medfødte “alle er snille”. Og det er veldig trist. Å lære det så tidlig mener jeg!