Kom hjem i dag etter en fantastisk uke på fjellet. 4 dager i bakken…hvorav en halv utspant seg med et sånt snowboard under beina. Missforstå meg rett, jeg VET hva snowboard er, jentungen har kjørt det i mange år allerede….men at jeg, i en alder av straks 39, skulle våge meg til toppen i bakken med et sånt på beina…nei det var jeg faktisk ikke forberedt på. Og det er sikkert like greit. For hadde jeg visst at jentungen sånn helt plutselig skulle si “mamma…kan jeg få låne skia dine”…så hadde jeg mest sannsynligvis sendt henne avgårde til bakken med mine ski…for deretter å ha tilbragt dagen i hytta med de andre kjerringene!
For mange år siden forsøkte jeg å kjøre snowboard. Det er så lenge siden at guttungen ikke husker det…og jentungen husker noe. Eller, når alt kommer til alt…det HUN husker var i grunnen alt. Mamma som satt på toppen av barnebakken og ikke fikk rompa opp fra snøen. Mulig det var kicket av adrenalin som slo til, eller rett og slett ønsket om å imponere, men den mamma som trødde på seg det forbanna brettet denne gangen hadde ikke tid til å være redd…eller tung i rævva. Den mamma rakk ikke å få betenkeligheter da pappa, som ALDRI har kjørt brett, sa “du burde ta heisen til toppen…da har du lang bakke å øve deg på!”
Og atter en gang fikk ha rett han rett. For han husker hvordan det var for snart 20 år siden da jeg begynte å kjøre slalåm. Å ta av meg skiene og spasere ned var uaktuelt. Litt stolthet har jeg da. Så da jeg bestemte meg, i en blanding av…et eller annet, at jeg skulle kjøre snowboard…ja da erindret han jo starten på mitt liv med slalåmski på beina. Det han ikke tok med i beregningen var jo det at han en gang i tiden kjørte aktivt, og har totalt 34 år med slalåmski…men ALDRI har hatt et brett på beina. Med andre ord, det han kan lære fra seg der…er ingenting verdt når det kommer til Snowboard!
Men samme kan det være. Gamla tok heisen til toppen, spente på seg brettet…og satte utenfor. I løpet av de to første turene falt jeg så mange ganger, og så hardt, at jeg plutselig ble overlykkelig over at jeg har god og naturlig polstring. To ganger var skuldra på vei ut av ledd…og før jeg tok til vett å hente meg en hjelm så dasket jeg hodet så hardt på skara at jeg så stjerner i lange tider etterpå. Allerede etter to turer hadde jeg vondt…veldig mange steder. Men på tredje…ja da skjedde det noe. Jeg hadde ikke tid til å tenke over det engang…men da jeg kom ned til bunnen sier plutselig gubben “du falt ikke en eneste gang!” At jeg ikke husker at jeg ikke tryna vil ikke si det samme som at jeg ikke husker noe. For jeg husker jævlig godt da guttungen og kameraten ropte fra heisen sånn midt i bakken “kjører MAMMA snowboard”…og litt lengre nede i samme heisen så følger jentungen, svigersønn og en venninne “Mammaaaaaaaa, dæven kuuuuuuuuult!” Og for å si det slik…jeg var vel mest opptatt av å se/være kuuuul enn å være redd. Hadde rett og slett ikke tid. Og når det kommer til snowboard, som med mye annet, det er redselen som ødelegger gleden!
For å gjøre en lang, noe som kunne blitt en skildring, historie kort. Gamla prøvde snowboard…og ELSKET det. Hun har vondt i absolutt HELE kroppen, hadde store problemer med å kle på meg BH i dag…men det er DIGG. For det er lenge siden jeg har hatt så vondt å kroppen…på en så god måte. Og det beste av alt…jentungens venninne hadde skrytt åpenlyst, og høylydt, av meg foran sin fostermor “Herregud… hu mamman til _______ er gærn. Hun har aldri kjørt snowboard før…og bare reiste til toppen og satte utenfor!”
Og når alt kommer til alt…å bli husket som den “gærne” mamma`n klinger godt i mine ører. Kjedelige mammae`s finnes det altfor mange av! 
Jeg har så mye tid til overs at Geir og Loven skal få både kaffe og hjembakst visst de dukker opp her med en splitter ny Hyundai i20! 
”
